Lenke

Lenke

Av Hallgeir Gammelsæter

De fleste som engasjerer seg i idrett og idrettslag gjør det fordi de liker å drive idrett. De liker å trene og konkurrere, og klubben er ofte stedet der dette skjer. Klubben organiserer treninger og konkurranser, og påmelding og reise til konkurranser og turneringer. Unge utøvere tar for gitt at det er slik, og de tenker knapt over at det finnes organisasjoner rundt dem som gjør idrett mulig. De reflekterer ikke over at de driver idrett innenfor en kontekst.

En kontekst er en sammenheng, eller til og med en sammenveving, av handlinger og hendelser: alle som driver idrett gjør det fordi noen andre har gjort det mulig. Andre har lagt til rette. Startet en klubb, skaffet penger, bygget en bane eller en hall, laget turneringer osv. Handlinger andre har gjort påvirker hva du og jeg kan gjøre, og hva vi gjør.

Det er ikke selvsagt at det er slik, eller at det skal være slik. Hvis vi setter et «ikke» foran noen av verbene i forrige avsnitt, hvis ingen vil starte eller drive klubben, skaffe penger til banen osv. er mulighetene mindre for at noen driver idrett. Da legger ikke konteksten til rette for idrett. Men du kan også sette «fotball», «ishockey», «friidretts» eller «skøyte» foran bane, og det får noe å si for hvilke idretter barn og unge begynner med på akkurat det stedet.

Konteksten er altså en del av oss, og blir en del av våre valg. Ofte uten at vi tenker over det. Det er ikke rimelig å forvente at en 6-åring, 10-åring og kanskje heller ikke en 15-åring tenker så mye på hvorfor de driver idrett og hvorfor akkurat «den» idretten. For den som tar på seg lederoppgaver i idretten blir det derimot nødvendig å tenke på konteksten.

Konteksten kan nemlig forandres. Og vi kan være med å forandre den slik at framtiden blir annerledes enn fortiden, og forhåpentligvis bedre. Den som er leder har fått et særlig mandat fra egen organisasjon til å forandre framtiden. Å være en god leder er å forandre framtiden til det bedre for medlemmene i klubben.

Men konteksten går lenger enn til klubben og lokalmiljøet. Og det er det som er temaet for dette kapitlet. Hvordan er konteksten utenfor klubben? Hvilke andre organisasjoner enn klubben er viktige? Hvilke andre organisasjoner er klubben avhengig av for å forandre framtiden, og kan klubben spille på lag med disse?

I fortsettelsen skal vi skille mellom idrettens egne organisasjoner, offentlige organisasjoner (kommuner, fylke, stat) og private organisasjoner (sponsorer, helsestudioer, private akademier etc.).

Idrettens pyramider og paraplyer

Konkurranseidretten må kombinere to forhold som kan virke som rene motsetninger: Den må konkurrere og samarbeide samtidig. I konkurranseidretten skal utøvere og lag konkurrere, men for å skape en rettferdig konkurranse kreves det samarbeid. Uten samarbeid er det umulig å bli enige om når det skal konkurreres, konkurransereglene og om hvordan det skal dømmes når noen bryter reglene.

Historisk har klubber innenfor den enkelte idretten gått sammen først på regionalt nivå, deretter nasjonalt og til slutt på internasjonalt nivå for å bli enige om reglene for konkurransen. Går vi langt tilbake i tid kunne utøverne bare konkurrere lokalt eller regionalt. I dag kan de, om de er kvalifisert, konkurrere nasjonalt og internasjonalt. Likevel har de fleste startet på bunnen og kvalifisert seg oppover i det vi kan kalle konkurransepyramiden. Klubbmesterskapene, det finnes over 12.000 idrettslag bare i Norge, og kretsmesterskapene er bunnen i denne pyramiden. Toppen av pyramiden er konkurransene i de Olympiske leker, verdensmesterskap, World Cup og tilsvarende.

De beste skiløperne, friidrettsutøverne, golferne, tennisspillerne, syklistene og andre toppidrettsutøvere konkurrerer i dag mer internasjonalt enn hjemme der de bor eller vokste opp. Slik var det ikke for femti eller hundre år siden. For eksempel ble ikke norsk fotball samlet til ett rike før i 1979. Før det hadde ikke nord-norske lag de samme mulighetene til å kvalifisere seg til den øverste divisjonen, og de fikk heller ikke delta i Norgesmesterskapet («Cupen») før i 1963.

Dagens internasjonale toppidrett hadde ikke vært mulig uten samarbeid om regler på tvers av klubber, nasjoner og land. Uten samarbeid, ingen konkurranse. Konkurransen på banen hadde simpelthen ikke vært mulig uten samarbeid mellom organisasjoner.

Vi kan si det slik at den nasjonale og internasjonale konkurransepyramiden er avhengig av en tilsvarende organisasjonspyramide. Sagt på en annen måte, konkurransepyramiden realiseres gjennom en organisasjonspyramide. Organisasjonspyramiden gjør at utøvere fra nær sagt alle steder har muligheter til å konkurrere med andre på samme sportslige nivå i sin idrett. Lokalt, regionalt, nasjonalt og internasjonalt. Innenfor det samme regelverket.

I tillegg til metaforen «pyramide» blir også «paraply» brukt til å beskrive idrettens organisasjonsstruktur. Norges idrettsforbund (NIF) beskrives ofte som en paraplyorganisasjon, akkurat som for eksempel Riksidrottsförbundet i Sverige og Danmarks Idræts-Forbund i Danmark. Grunnen til at disse omtales som paraplyorganisasjoner er at de er som paraplyer over de mange særforbundene, som er særidrettenes egne pyramider. Paraplyorganisasjoner er såkalte metaorganisasjoner. Medlemmene er ikke mennesker, men andre organisasjoner.

I Norge er særforbundene er medlemmer i paraplyorganisasjonen NIF, og grunnen til at de ulike idrettene har en felles metaorganisasjon er at de ønsker å stå sammen om å arbeide for idrettens vilkår i samfunnet, for eksempel overfor staten. Når de er store de kan dele ressurser, og når mange medlemmer står bak kravene de blir de sterkere som interesseorganisasjon. Store organisasjoner med mange medlemmer som står sammen om en sak er vanskelig å overse for politikerne.

I Norge, ja i flere land, er det i realiteten også slik at myndighetene synes det er praktisk å forholde seg til en idrettsorganisasjon. Derfor er det stor politisk enighet om at NIF skal være en paraplyorganisasjon for norsk idrett. Og NIF blir i realiteten brukt av myndighetene til å gjennomføre den politikken staten ønsker på idrettsfeltet. Staten verdsetter mange sider ved idretten, og den bruker NIF som et slags gjennomføringsapparat for det staten ønsker idretten skal gjøre.

Samtidig er NIF en selvstendig organisasjon som kan være uenig med myndighetene. Når det skjer er det viktig med samtaler og forhandlinger. Begge er avhengige av hverandre. NIF får det meste av pengene sine fra staten, og må derfor lytte til det staten vil. Men staten er også avhengig av NIF for å gjennomføre idrettspolitikken, og den har ikke råd til store og langvarige konflikter med NIF. Staten har rett og slett interesse av at NIF skal fungere som paraplyorganisasjon for idretten.

Den olympiske bevegelse har nasjonale olympiske komiteer i alle sine 206 medlemsland. Disse skal forberede, organisere og gjennomføre nasjonens deltakelse i OL og være nasjonal uttakskomité for idrettsutøvere. Komiteen skal også forvalte og vokte over de kommersielle rettighetene til de olympiske ringene i sitt hjemland. Komiteen tegner sponsorkontrakter for det nasjonale markedet og passer på at ikke de olympiske ringene misbrukes av andre enn de som har avtaler med IOC eller den nasjonale olympiske komiteen. I Norge ble den nasjonale olympiske komiteen slått sammen med NIF i 1996. Dette betyr at styret i NIF også er nasjonal olympisk komité i Norge.

NIF (Norges idrettsforbund og olympiske og paralympiske komite)

Men hva er egentlig NIF? Det er ikke bare de 54 særforbundene i Norge som er medlem i NIF. Også alle idrettslag og bedriftsidrettslag er medlemmer. Til sammen er det mer enn 12.000 av dem. NIF er altså en medlemsorganisasjon, og NIFs styre (og ulike komiteer) velges i prinsippet av disse 12.000 medlemmene. I praksis er det likevel ikke slik at alle de 12.000 klubbene møter og avgir stemme når det er idrettsting, som det gjerne heter i NIF-kretser. Idrettstinget, som arrangeres hvert fjerde år, er NIFs generalforsamling.

Selv om NIF er en demokratisk organisasjon kan naturligvis ikke alle medlemmene møte på Idrettstinget. Når alle medlemmene i de 12.000 idrettslagene telles er det snakk om lag 1,9 millioner, og selv om det finnes flere dobbeltmedlemsskap sier det seg selv at ikke alle kan inviteres til NIFs generalforsamling. NIF styres derfor via det som kalles representativt demokrati.

Representativt demokrati betyr at medlemmene velger noen som representerer dem på Idrettstinget. Hvem dette er, er bestemt i NIFs lover. Her heter det at 75 representanter skal velges fra idrettskretsene i NIF. Så skal særforbundene velge 75 representanter. De fleste av disse representantene sitter i styrene enten i idrettskretsene eller i særforbund. I tillegg til disse 150 kan de aktive stille med tre representanter. Den siste gruppen som har stemmerett er NIFs styre, som har 13 medlemmer. Medlemmer i idrettslag som ikke kan møte på tinget må dermed prøve å påvirke utviklingen i idretten gjennom egne klubber, idrettskretsene eller særforbundene.

Både NIF og de største særforbundene har regioner eller kretser som mellomnivå mellom klubbene og NIF sentralt. I idrettskretser snakker man gjerne om to linjer fra bunnen og opp (og tilbake): forbundslinjen og aktivitetslinjen.

Med forbundslinjen siktes det til den veien til NIF som går via NIFs idrettskretser (figur 1). I Norge er det 19 idrettskretser. Disse følger gjerne fylkesgrensene. Idrettskretsene representerer alle idrettslag og idretter innenfor kretsen (fylket) som er medlem i NIF. Det ligger dermed i sakens natur at kretsene ikke skal være opptatt av behovene til en spesiell idrett, men arbeide for alle idrettene på fylkesnivå. Dette kan være anleggsutbygging, å være idrettens talerør i politiske spørsmål eller å støtte idrettslagene på områder som juss, økonomi, foreningskunnskap og antidoping. Ikke minst kan det være de virkelig vanskelige og vonde sakene, knyttet til brudd på idrettens verdier og regler. Når seksuell trakassering, rasediskriminering, utskjelling av dommere, underslag, brudd på dopingbestemmelsene, eller andre klare brudd på idrettens og samfunnets verdigrunnlag skjer i en klubb er det viktig å ha et sted å kunne gå for å få råd og veiledning. Idrettskretsen skal kunne veilede deg som klubbleder i slike saker, uavhengig av hvilken klubb og idrett du representerer.

Idrettskretsene har også ansvar for at det opprettes idrettsråd i kommunene. NIF krever at alle norske kommuner med mer enn tre idrettsforeninger skal ha et idrettsråd som et fellesorgan for klubbene i kommunen. Idrettsrådene er også en del av forbundslinjen (ikke inntegnet i figur 1). Idrettsrådet skal koordinere idrettens behov i kommunen og fremme dialog og samarbeid med kommunale myndigheter. De fordeler også en god del penger (lokale aktivitetsmidler) som bevilges over statsbudsjettet. I 2017 var denne summen 337 millioner kroner.

Samtidig skal idrettskretsene gjennomføre dette arbeidet i tråd med det nasjonale idrettsforbundets vedtak. De skal altså sørge for at beslutninger gjort på idrettstinget blir gjennomført på lokalplanet. Men kretsene skal også være lokalplanets talerør inn i idrettsforbundets ledelse. Kretsene har derfor sitt eget idrettsting, et kretsting, der idrettslagene møter og stemmer på kretstinget. Kretstinget holdes året før det nasjonale idrettstinget, og kretsene kan dermed vedta saker som sendes som forslag til det nasjonale idrettstinget. I tillegg er det kretsting året etter idrettstinget. Logikken i dette er at idrettstingets vedtak skal gjennomføres av kretsene. Dermed er det altså kretsting hvert andre år, mens idrettstinget er hvert fjerde år.

Med aktivitetslinjen siktes det til den veien til NIF som går via særforbundene (figur 2). Særforbundene er opptatt med å organisere selve idrettsaktivitetene. De arrangerer kamper og konkurranser og driver utdanning knyttet til sin egen idrettsgren. Det er dermed de idrettsfaglige spørsmålene som særlig skal komme til orde gjennom denne linjen. En svømmeklubb (eller svømmegruppe i et fleridrettslag) som vil endre vilkårene for svømmeidretten arbeider gjennom Norges svømmeforbund, en håndballklubb går gjennom Norges håndballforbund, og så videre.

Særforbundene har vanligvis egne kretser, men sjelden i hvert fylke. Og i likhet med NIF har de nasjonale ting. Om svømmeklubbens forslag ikke kan avgjøres i svømmekretsen kan det altså havne på svømmeforbundets ting. Dersom forslaget er i strid med NIFs lover kan svømmeforbundet velge å sende det videre til idrettstinget som må bestemme om loven skal endres. Før idrettens høyeste organ, idrettstinget, møtes og tar viktige beslutninger, har det altså skjedd en lang prosess basert på valg i klubbene, i idrettskretsene, i særforbundenes kretser og i særforbundenes ting.

De sakene som går oppover i organisasjonspyramiden i idretten ender ofte som prinsippspørsmål som det stemmes over på de ulike tingene i idrettens organisasjoner. Mange klubbledere vil kanskje ikke engasjere seg i disse prinsipielle og politiske debattene, men det er viktig å merke seg at disse debattene ofte fører til vedtak som klubben møter i mer konkrete former. Dette gjelder idrettens lover som definerer hva klubber kan gjøre og ikke gjøre, for eksempel barneidrettsbestemmelsene som sier noe om hvordan klubbene skal og ikke skal organisere barneidretten. Det gjelder også forskjellige tilskuddsordninger som klubbene kan søke på. De konkrete ordningene klubben møter i sin hverdag har som regel vært diskutert på høyere nivå, ofte også på høyeste politiske nivå, med stortingspolitikere eller Kulturdepartementet.

NIF er også en serviceorganisasjon som forsøker å veilede idrettsklubbene, blant annet gjennom sine nettsider (se https://www.idrettsforbundet.no/klubbguiden/). Som klubbleder er det viktig å sette seg inn i strukturen i idretten for å forstå hvordan og hvor man utnytte disse mulighetene for å øke aktiviteten i egen klubb. Samtidig må idretten følge samfunnets lover, og NIF gir også viktig veiledning for klubbene i hvordan de skal forholde seg til for eksempel skatteregler, arbeidsgiveransvar, trakassering, lovbrudd, osv.

Du har kanskje lagt merke til at du nå har lest mye om samarbeid, og hvordan samarbeid i idretten organiseres gjennom pyramider (i NIF og i særforbund). Da husker du kanskje også at jeg i innledningen understreket hvor viktig det er med samarbeid for å kunne konkurrere, og at konkurransepyramiden er avhengig av organisasjonspyramiden? Uten organisasjonspyramiden kunne dagens konkurranseidrett rett og slett ikke eksistere.

Stat og kommuner

En idrettsklubb må også forholde seg til stat og kommune, kanskje også sin egen fylkeskommune. Målt i penger er det først og fremst gjennom garantier og tilskudd til idrettsanlegg det offentlige støtter idretten. Det er særlig det som kalles spillemidler, som hentes fra overskuddet til Norsk Tipping, som brukes til dette.

Spillemidler er altså statlige midler som klubbene kan søke på, men en klubb som vil bygge hall eller utvide anlegget sitt må sende sin søknad gjennom kommunen. Dette er rimelig all den tid kommunen må godkjenne at idrettsanlegget er i samsvar med kommunens reguleringsplaner. En søknad som ikke har kommunal godkjenning vil uansett ikke bli sendt videre, så samarbeid med kommunen er en nøkkel for klubber som arbeider med anleggsplaner.

Idrettsrådet i kommunen kan her være et viktig organ. Kommunen har behov for å se anlegg i sammenheng, og prosjekt som har idrettslagene i kommunen bak seg vil være lettere å støtte. Ofte kan det også være et spørsmål om det er klubben selv eller kommunen som skal eie idrettsanlegg. Og, ikke å forglemme, om det er klubben eller kommunen som skal administrere (for eksempel treningstider), drive og vedlikeholde idrettsanleggene.

De fleste kommuner fordeler hvert år penger til frivillige lag og organisasjoner, inkludert idrettsklubber. Vanligvis er ikke dette store midler, men de kan komme godt med likevel. Kommunene og fylkeskommunene kan ha ulike ordninger, og det er derfor viktig å sette seg inn i hvilke tilskudd ens egen kommune eller fylkeskommune gir. Det kan for eksempel være tilskudd til større idrettsarrangement eller stipend til unge idrettsutøvere som utmerker seg.

Samtidig som det er viktig å holde seg orientert om mulighetene i egen kommune gjennom å kjenne til hvem som jobber med idrett i kommunen, er det igjen viktig å minne om at NIF, enten gjennom idrettsrådet i kommunen, idrettskretsen eller sentralt (og gjerne gjennom informasjon på NIFs nettsider) er en viktig ressursbank for klubblederne.

Private organisasjoner

Selv om det offentlige bidrar tungt til finansieringen av idretten, særlig til idrettsanlegg, er det i dag nærmest blitt en forutsetning at også private støtter idretten, ikke minst eliteidretten. Det forventes dermed at idrettsklubber skaffer seg private sponsorer. Disse kan bidra enten med penger eller med gratis eller reduserte priser på produkter og tjenester (eksempelvis annonser i en lokalavis).

Sponsorer vil bidra til idretten enten fordi de ønsker å markedsføre firmanavn eller produkter gjennom den oppmerksomheten idretten får, eller fordi de ønsker å ta samfunnsansvar. I mange tilfeller er det ingen motsetning mellom disse målene, men de kan vektes ulikt. Dersom markedsføring er firmaets eneste motivasjon er det sannsynlig at firmaet også vil forsøke å måle effekten av sponsingen. Dette er sjelden lett, men firmaets ledelse vil sannsynligvis stadig vurdere om sponsoratet gir god markedsføring. En slik sponsor vil også være krevende for klubben, og være tydelig på hvordan de ønsker klubben skal framstå i mediebildet.

Det er gjort lite forskning på idrettssponsing i Norge, og vi vet lite om hvorfor de mange små sponsorene i idretten egentlig stiller opp. Sannsynligvis er det slik at mange bedrifter ser det som en samfunnsplikt å bidra til lokalsamfunnet, et lokalsamfunn de ofte både er en del av og er avhengig av. Denne typen sponsorer vil ofte støtte idretten ut fra hva de mener de har råd til, og de de anser det ikke som mulig å regne seg fram til hva bedriften vinner eller taper på å være sponsor. Mange av disse sponsorene vil derfor også kreve lite tilbake fra klubben.

Hvilken type sponsorer klubben kan få henger sammen med forhold som klubbens størrelse og synlighet (popularitet). Store klubber innen populære idretter kan regne med å få flere større sponsorkontrakter med firmaer som ønsker å markedsføre seg, enn små klubber innenfor mindre populære idretter som i større grad må lene seg på lokale bedrifter som sponser ut fra samfunnsansvar.

På samme måten som i mange kommuner er det i Norge tradisjon for at lokale banker, forsikringsselskaper (brannkasser), kraftselskaper og hjørnesteinsbedrifter hvert år deler ut overskuddsmidler til frivillige organisasjoner. Disse midlene lyses ut offentlig og er forholdsvis lett å søke på.

Selv om idrettslag tradisjonelt står sterkt i Norge, har det de siste årene dukket opp flere og flere tilbud som helt eller delvis kan oppleves som konkurrenter til idrettslagene. Et eksempel er helsestudioer. Med sine treningsapparater kan de være et godt supplement til organisert idrett, men de gir også folk ekstra muligheter til å trene individuelt og mer fleksibelt enn i idrettslag, og mange kan derfor fortsette å trene, men velge bort klubben. Det samme gjelder personlige trenere, og private akademier som profilerer seg på at de tilbyr mer kvalitet enn idrettslagene. Om de faktisk gjør det er en helt annen sak.

For de som driver lagidrett (for eksempel fotball eller håndball) ligger ikke trusselen i at utøverne forlater den organiserte idretten – de er jo avhengige av å spille på lag for å utøve idretten – men i en uthuling av treningsmiljøet og kameratskapet i klubben. Kanskje er det likevel slik at ekstra tilbud og store forventinger fort betyr ekstra belasting, og at flere unge utøvere dermed slutter med organisert idrett. I denne situasjonen er det en lederoppgave å gjøre kvaliteten og miljøet i klubben så attraktivt at barn og unge velger klubben foran private tilbud.

Klubblederen i konteksten

Å forstå idrettsklubbens kontekst er viktig for en klubbleder. Det gjelder både den generelle organisasjonskonteksten som jeg har beskrevet her og det vi kan kalle lokal kontekst. Alle klubber har sin helt spesielle kontekst, som består av lokale personer og organisasjoner med navn, roller og kontaktdetaljer. Ingen klubber er helt like, og derfor er det viktig å bruke den unike lokalkunnskapen i og rundt klubben. Som klubbleder er det lurt å lytte – med begge ørene!

Dette kapitlet har vist at temaet kontekst fort dreier seg om hvor og hvordan klubbleder kan skaffe ressurser til idrettsanlegg og økt aktivitet, gjennom andre organisasjoner. Siden klubben er avhengig av ressurser utenfra er det ikke til å unngå at forholdet til andre organisasjoner må være en hovedoppgave. Så er det likevel et spørsmål om det er klubblederen som skal stå for all denne kontakten, med alt det fører med seg av møter, søknadsskriving og så videre. Svaret på det er dette er en oppgave klubbens ledelse, styret og styreleder, bør sørge for skjer. Det er altså ikke nødvendigvis klubbleder, enten du er styreleder eller ansatt, som skal gjøre alt dette arbeidet selv. Noen ganger er det nok nødvendig at klubbens ansikt utad står i front, men det vil ofte være andre flinke folk i et styre som kan ta seg av noen av disse oppgavene.

Vi har sett at den organiserte idretten møter konkurranse utenfra, fra andre organisasjoner som tilbyr trening. For en klubbleder med knapt med tid blir det fort et spørsmål om hvordan klubben kan greie seg i denne konkurransen. Og hva er viktige prioriteringer i en slik situasjon? Mange klubbledere opplever det som en sterk forventning, ja, kanskje som en nødvendighet, å bruke det meste av tiden på å skaffe penger. Og det er lett å argumentere for at det er slik. Men det er også en fare for at annet viktig arbeid blir oversett. I konkurransen mot andre er det kanskje viktigere å skape gode miljø i klubben?

Å lede en klubb eller gruppe kan lett bli en konflikt mellom å bruke tiden på søknader og salg på den ene siden, og internt klubb- og miljøarbeid på den andre. Det ideelle i en klubb er nok å fordele disse oppgavene på flere, slik at ingen av dem blir skadelidende. Det er også ledelse.