Minimer video

Treneren som leder.pdf Last ned Treneren som leder.pdf

av Kjell Marius Herskedal

Trener’n som leder!

Første trening. Barna strømmer på. Foreldrene er like spente som barna. Nils, en førstereis fotballtrener med eget barn på laget, har lagt ei plan med hjelp fra treneren på laget «over». Den funker utmerket fra start. Snill stemme, lyttende barn, foreldrene følger med. Ballen sendes i tur og orden mellom barna mens de sier navnet sitt. Ola, Elias, Muchtar…24 seksåriger i alt. Plutselig har han én av dem på fanget. To andre har funnet ballnettet. Første lek skal i gang. Halvparten hører. Tiden renner. Dette går jo absolutt ikke veien. Barna har tatt over «butikken». Nils blir ganske stressa… Etter økta er han helt utslitt. Hva skjedde?! Planen var jo god den, men gjennomføringen var ikke i nærheten. Hvorfor hjalp ikke de voksne mer til? Kom bare halvveis igjennom programmet. Pinlig!

Henrik Lunde, leder for Seksjon barn og unge i NFF, sa en gang at «å arrangere barnebursdag er den beste forberedelsen til å bli fotballtrener». Det handler nok om at barn naturlig er litt opprømte når de møtes i en ny setting. Så roer det seg så snart de skjønner spillereglene. De må bli kjent med forholdene før de slår seg til ro: Hva skal skje her? Hvem bestemmer hva? Er dette trygt? Finner de ut at det er trygt, blir barna mer mottakelig for innspill og i en treningssituasjon - læring. Nå er det ikke slik at enhver som har arrangert barnebursdag er fullt kvalifiserte trenere. Det finnes nok også mange dyktige trenere som ikke besitter akkurat den kompetansen. Det er nettopp spekteret av kompetanser som kreves for å skape et godt treningsklima med treneren som ansvarlig tilrettelegger som vektlegges i dette kapittelet. Forhåpentlig kan det bidra til å forstå bredden og dybden i lederansvaret som ligger til rollen: Som å være forutseende i måten du planlegger og tilrettelegger på, nysgjerrigheten du trenger for å utvikle deg og betydningen av god kontakt med de du skal trene. Forfatteren har trenererfaring fra ulike idretter, men bruker primært eksempler fra fotball siden både lag- og utøveraspektet kan dekkes gjennom det. Prinsippene for hvordan treneren kan lede, gjelder imidlertid for flere. Når vi snakker om treneren i dette kapittelet, gjelder det treneren som sitter med hovedansvaret for laget. For grupper som bare har én trener, blir det den ansvarlige. I andre sammenhenger kan det være et team rundt laget der «hovedtreneren» er den vi primært retter oss mot.

Rammer og ansvar

Som medlem i et i et idrettslag, er du automatisk underlagt føringer fra både Norges Idrettsforbund og særforbund. «Idrett for alle», krav om politiattest og hva som er riktig alder for resultatlister er eksempler på slike føringer. Klubben tilfører gjerne sin egen «touch» på hvordan klubben skal framstå ovenfor egne medlemmer og omgivelsene: Hva er klubbens struktur på sport? Hvordan framstår vi på trening og i kamp? Hvordan jobbes det rundt trenerutvikling og kompetansebygging? Hvilket ansvar tillegges treneren? Klubbstyrte rammer og forventninger kan oppleves som begrensende for noen og ekskluderende for andre. Det er med andre ord ikke gitt at alle passer inn som trenere i klubben. Tydelige rammer fra klubben kan derfor hjelpe i vurderingen om trener og klubb er en god «match» eller ikke. Er planverket tydelig kan det også ta brodden av støy som ellers oppstår som følge av uklarheter, uenigheter og ulik praksis i det daglige. Trygge rammer bidrar for treneren, som for spillere, med ro til å fokusere på arbeidsoppgavene. Vi kommer mer inn på betydningen av klare rammer og hvordan rammene innad i laget kan utvikles og følges opp, men først skal en annen viktig lederegenskap belyses. Nemlig å være i forkant.

Vær i forkant!

Guttene var inne i året de fylte ti. Det nærmet seg tiden for at akademiet i byen tok kontakt for å rekruttere aktuelle spillere. I fjor ble det mye støy og splid mellom lagets spillere, foreldre og trenere rundt uttaket. Blant annet ble trenerne mistenkt for å forfordele sine egne barn. Årets hovedtrener ønsket ikke at dette skulle gjenta seg. Tidlig seleksjon var dessuten ikke innenfor klubbens retningslinjer og anbefalingene tilsier at 10-åringer ikke nødvendigvis er klare for å bli avvist. Han tok kontakt med klubbens Sportslige leder. De ble enige om at Sportslig leder inviterte foreldrene som var nysgjerrige på akademitilbudet slik at de kunne få høre om akademiet på «godt og vondt». Samtidig gikk hovedtreneren i dialog med akademilederen rundt måten klubben valgte å gjøre det på. Foreldrene måtte ta avgjørelsen og ansvaret omkring prøvespill sammen med sine barn. Støyen rundt laget uteble det året.

Casen ovenfor er eksempel på hvordan å forutseende ledelse kan lønne seg for å beholde roen i og rundt laget. Trenerens tillit vedvarer, og laget kan jobbe videre innenfor en trygg base. Framgangsmåten sikret dessuten at klubben slapp å gå på akkord med barneidrettsbestemmelsene og klubbens verdier.

Å ligge i forkant er ikke nødvendigvis enkelt. Det lille ekstra tankearbeidet som må til, betaler seg imidlertid når god stemning trumfer misnøye. For førstereis trenere er det kanskje mer krevende å spå hva som lurer rundt neste sving. Da kan dialog med mer erfarne klubbtrenere og sportslige ledelse være nyttig. Kanskje kan bedre rutiner dannes på bakgrunn av slik dialog? Formelle møteplasser der klubbtrenere møtes og snakker sammen kan bidra til at kunnskap om hva en kan vente seg deles og brukes. Har du ikke et slikt trenerforum i klubben din, så kan det kanskje være en idé å foreslå det?

Treneren som tilrettelegger

For sjakkspillere handler mye av spillet om å se for seg ulike scenarier og vurdere utfallet av dem før brikken flyttes. Sjansen for å lykkes øker om man ofrer et par tanker på det kan komme. Det gjelder også for trenere: Hvem skal jeg trene? Hvilke utstyr kreves? Hva skal vi få til? Hvilke øvelser og metoder er hensiktsmessige? Hvordan skal øvelsene gjennomføres? Det virker kanskje litt «over-kill» å skulle gå igjennom en slik sjekkliste til hver trening, men det handler i grunn om å gjøre det til rutine. La meg ta et nylig erfart eksempel. I februar 2019 tok jeg over en gruppe 16-åringer som skulle trene i fotball. Veldig få av dem løsnet skudd fra distanse. Hovedtema for neste økt ble nettopp «skudd fra distanse». Vi kortet ned en 11’er-bane og spilte uten keepere. Da lønte det seg oftere å løsne skudd tidlig enn å spille seg nærmere motstanders mål først. Jeg tok også «en Solskjær» ved å si at jeg ikke ble sur hvis de feilet. Kun hvis de ikke prøvde. Det førte til at flere våget seg frampå og skåret på distanseskudd. Jeg trengte ikke fortelle de det, det skjedde naturlig fordi det økte muligheten for å slå motstanderen. For å øke skuddpresisjonen, plasserte jeg et 7’er-mål inne i 11’er-målet og ga tre poeng for treff i ytterkant og bare ett poeng for treff i 7’er-målet. Det lønte seg å plassere. Arbeidsformen der en aktivt tilrettelegger miljøet for å framprovosere ønskede typer spillemønster eller teknikker under spill kalles ikke-lineær pedagogikk. For den nysgjerrige trener kan det være verdt å søke i litteraturen og prøve det ut. Min erfaring er at aktiviteten øker gjennom mye aktivitet og lite tidssvinn ved at oppgavene ikke forklares, det mentale aspektet ivaretas ved at spillerne må finne løsningene selv og at arbeidsformen er stimulerende og motiverende for spillerne.

Sett ramma

I casen med Nils husker vi at han hadde planlagt øvelser, men han var ikke forberedt på hvor krevende det var å lede barn. Barn kan oppleves som ganske nådeløse. De tar ikke hensyn til om du er frivillig eller betalt, om du er fersk eller dreven? De finner ut om du henger sammen eller ikke. Er du utydelig på hvor grensa går, vil barna fortsette å søke til de finner den. Strikken tøyes til det er avklart, eller til strikken ryker. Det kan høres ganske rart ut, men for et barn er det tryggere å vite at det kan «smelle litt» enn at de ikke finner ut av deg. Nå er det ikke slik å bruke sinne er øverst på lista over anbefalinger. Gode treningsopplevelser er gjerne det vi søker, så det kan være greit å se på forutsetningene for å skape dem. En tydelig ramme er godt utgangspunkt, og det er trenerens ansvar å gjøre den tydelig. Alle må forstå hva som er innenfor denne ramma, og hvilken oppførsel som er utenfor. En av trenerens kontinuerlige oppfølgingsoppgaver er å gjøre det mer attraktivt å bevege seg innenfor, og gripe inn når den brytes.

La oss fortsette å bruke Nils fra den innledende casen. Vi gir ham en ny sjanse: Vi er nå klar over at disse barna trenger en tidlig indikasjon på hva som forventes av dem. Dermed kan det være en utmerket ide å bruke «bli kjent»-ringen til å vise hva som forventes av både barn og voksne. La navnerunden går gå fort. Vet dere hva tre sekunder er? Hvor mye? Greier dere å si navnet og levere den videre før det er gått tre sekunder? JA!! Nils har nå fanget oppmerksomheten til barna. Situasjonen der du får en gutt på fanget benyttes til å vise at det ikke er innafor. Tilbake i ringen å sitte. Gutta som finner ballnettet setter seg tilbake. Ett kne i bakken. Når vi sitter i ringen er vi i ro og rekker opp hånda, akkurat som på skolen. Ingen ball, eller ballen skal holdes i ro. Å stille «viktige» spørsmål kan finte ut røverstreker. Det er alltids noe du trenger ekspert-hjelp fra barna til å finne svar på. La de komme til orde. Innenfor ramma. «Baby-stemmen» til side. Snakk helt vanlig. Vis at du tar dem på alvor, det gir respekt begge veier. Vis at reglene gjelder for alle. Er det noen som ødelegger treninga med fjas og tull? Helt fint, men ikke her. Her trener vi. Anvis til et definert område de kan oppholde seg hvis de trenger å tulle, men gi de først anledning til å justere seg inn. Barnet må ta valget selv, men de må bestemme seg kjapt fordi her skal det trene videre. Barna lander nesten utelukkende på å trene videre, men hvis den uønskede oppførselen fortsetter er det også et valg. Da er det ut av aktiviteten noen minutter fram til det gis tilbud om å prøve på nytt. Barn liker ikke å bli isolert, og det oppleves ikke bra å bli stå på utstilling på sidelinja. Samtidig gjør dette ramma trygg for barna. De vet hva som skjer hvis en ikke oppfører seg. Ingen blir sint, en får sjansen igjen. Det er ikke hyggelig å bli satt til side, men samtidig er det mulig å hente seg inn. Er en konsekvent og bevisst på at barnet selv velger seg inn eller ut, blir dette effektivt og ansvarliggjørende. Foreldrene setter som regel pris på den oppdragende effekten dette gir, og barna ser at rammene fungerer og dermed føles trygge. Det kan være greit å vite om, siden trenere kan være litt skeptiske til å grensesette andres barn mens foreldrene ser på.

Aktivitetslederen

Hva så med aktiviteten når den skal i gang. Planen er klar og utstyret for å gjennomføre første øvelse er allerede satt opp. Gjerne en selvgående lek der barna holder seg i gang uten så mye instruksjon. Du setter et par foreldre til å følge med. Øvelsen som kommer etter leken er også allerede satt opp, og du allierer deg foreldrene som skal stå på de ulike stasjonene. Barna kanaliseres fra leken og ut til stasjonene uten noe om og men. Der står foreldrene klare til å ta imot dem og sette i gang. Vester og ligger allerede framme der aktiviteten skal skje, så en slipper å bruke tid på å hente. Se til at alle foreldrene kommer greit i gang og at de er aktive på postene sine. Veiled gjerne foreldrene til å ikke å si alt de skal gjøre, barna må finne få finne ut selv når de skal skyte og sentre. De har nok å tenke på fra før. Ha heller en ny ball klar så blir det er spill. Flott jobba! Du som trener er aktivitetslederen. Foreldrene gjør feltarbeidet, og de fleste trives med det. De beste opplevelsene jeg har som trener for barn er når aktiviteten går sin gang med engasjerte foreldre rundt der jeg kan gå imellom og gjøre små justeringer, skryte litt og klargjøre neste øvelse. Da slapper jeg av, tenker klart, smiler i en tilstand som gir energi i stedet for å tappe. Det gir også tid til å veksle ord med foreldre som ikke har fått noen oppgaver.

Hvorfor er det egentlig så viktig å alltid ha neste øvelse klar? Barna har mye energi, men er lite tålmodige på lange forklaringer og venting. Blir det kø, så mister barna fokus og finner på andre ting. Det betyr både at øvelsene helst skal være gjennomtenkte, tilpassede og at overgangene mellom øvelsene skjer på smidig og på forståelig vis. Sett ut flere mål og del ut flere baller, så for den enkelte flere forsøk og en morsommere trening. Hvis øvelsen ikke er selvgående (som lek eller spill) blir det viktig å variere oppgavene så ofte for at barna ikke skal gå lei. Da snakker vi gjerne om en ny variasjon hvert tredje minutt (!). I stedet for å forklare neste øvelse med ord, kan du forberede den med noen spillere. Blås i fløyta og henvend deg til resten: «Se på Vilde og Selma (er allerede i gang med øvelsen)! Skjønner dere? Sett i gang!». Bilder forklarer mer og raskere enn ord, og det kan være kjekt for Vilde og Selma å vise seg fram. Dette er prinsipper som egner seg for eldre utøvere også for å få effektive overganger mellom øvelser, men barna gir deg som nevnt mindre tid før du «mister» dem. Med barn handler mye om å kanalisere energien deres på en måte de kan trives med og lære av.

Tilrettelegging for ungdom

Etter hvert som barna blir eldre, minker naturlig behovet for og interessen fra foreldre som ikke har noen formell trenerrolle for laget. I et trener-team, bør rollene avklares slik at det blir tydelig for alle hvem som har ansvar for hva. Hovedtreneren har det overordnede ansvaret. Har du en assistenttrener og en keepertrener tilgjengelig, bistår de på hver sine måter. Involver dem og bruk dem slik at teamet er samkjørt. Ansvarsoppgaver og roller kan variere fra lag til lag fordi trenerne har ulike styrker. Å spille på «godføttene» til hverandre kan være en god strategi. Noe som også endrer seg i ungdomsåra er at en ikke lenger trenger å tenke på å kanalisere energi på samme måte som med barna. Det handler ikke om at ungdommer er late, men ungdom skal gjøre litt motstand mot voksne. Da jeg hadde ungsomsskolepraksis i kroppsøving ved Ammerud skole, sa veilederen min: «Ikke vær redd for å dytte dem på plass, de liker det». Hvis de dyttes i gang får de liksom vist akkurat nok motvilje til at kompisene anerkjenner det. Verre er det ikke. Det betyr ikke at de ikke er uhøflige eller uinteresserte. De er akkurat like kjekke som før.

En trend som har vedvart en tid i samfunnet vi lever i og som trenerne bør være oppmerksom på, er presset rundt at alt skal være så perfekt. Enten det er karakterer på skolen, klær, eller venner. Dersom ungdommen opplever ytterligere press gjennom ved å prestere, kvalifisere og ha det beste utstyret, kan det ende med at det som skal være fritid fortoner seg som belastende. Skal flertallet holde ut gjennom ungdomsåra, må tilbudet fungere som et pustehull og være lystbetont. Blir det bare alvor, kommer frafallet. Som leder er det viktig å lese ansiktsuttrykk og lytte: Er dette fortsatt kjekt, eller begynner det å bli et ork? Invitere ungdommen til dialog rundt hva en kan gjøre for at trivselen i gruppa skal vedvare.

Kommunikasjon eksternt

I fotball er det også et annet element krever lederkompetanse hos hovedtreneren etter hvert som spillerne blir eldre. Det handler om at enkelte utøvere utmerker seg på en slik måte at de kan være interessante for hospitering, akademier, bylag, kretslag og etter hvert landslag. Stor interesse rundt det samme fåtallet av spillere øker fare for at den totale belastningen overstiger det som det vil være en fornuftig balanse i treningshverdagen. For hovedtreneren på klubblaget er det viktig å ha oversikt over hvordan disse spillerne brukes og trenes, og at kommunikasjonen mellom de ulike interessentene er avklart. Hvis kommunikasjonen fra de ulike aktørene skal gå igjennom spilleren selv eller deres foreldre, øker risikoen for at spilleren får skader eller går lei. Det er også en kime til unødig støy når kommunikasjonslinjene blir mange og tilfeldige. Hvis for eksempel bylagstreneren kontakter spilleren direkte uten at hovedtreneren er informert, er det viktig at hovedtreneren i klubb markerer hvor skapet skal stå med. Spillerens ve og vel bør være i alles interesse. Dersom ikke samarbeidet fungerer, bør dialogen løftes opp på ledernivå rundt hva som må ligge til grunn for at samarbeidet skal fungere og vedvare.

Godt håndlag med barn og unge

God relasjon mellom trener og utøver er avgjørende for å holde gruppa samlet over tid. Treneren er lederen av gruppa og trolig den enkeltpersonen som har størst påvirkning på stemninga i laget. Ofte kan du gjenkjenne på barnas adferd hvilken tilnærming treneren har. Er det kjefting og banning som gjelder, speiles det i utøverne. Forklarer du alt i minste detalj, får du utøvere som ikke tenker selv. Det motsatte skjer hvis du er spørrende, lyttende og tillater feil. Da tenker spillerne, prøver og lærer. Liker utøverne deg og måten du leder på, overleverlever gruppa mye og lenge. Trives de ikke med stilen din, vil gruppa ved et tidspunkt falle sammen. Da finnes alltids noe annet å bruke fritida si på. Glimt i øyet, ydmykhet for at det som skapes sammen er viktig og respekten for hverandre er nødvendige faktorer for å kunne ha det greit sammen over tid. Glade barn og ungdommer, gir dessuten glade foreldre. Du får foreldrene med deg. Har du foreldregruppa imot deg, kan det være en grunn til det. Folk støtter ikke opp om noe de ikke har tro på. Det kan også hende misnøyen beror på manglende informasjon. Selv om foreldre ikke egentlig har noen formell påvirkningsmyndighet, kan foreldremøter gjøre underverker. Det kan også være nyttig å ha med en forelder i støtteapparatet selv når spillerne vokser til, nettopp for å holde på kontakten med foreldregruppa.

Å lede laget

Hydrocup. Vi spiller de vi har, ingen topping. Helt avhengig av at laget fungerer. Mat drikke, skygge. Bøtte og svamp i varmen. Lagleder’n er alles mor. Passer på: «Har du husket å drikke – drikk nå! Trenger du ispose, sett deg her?». Flaut, men uerstattelig. Rutinen før kamp: Oppmøte en time før, finner en base i skyggen, tar lagoppstillinga taktikken, ut med nerveskvetten, sjekke utstyr, så starter oppvarminga presis en halv time før. Samme øvelsene før hver kamp med gradvis stigning slik at gutta blir klare. Filosofien kjenner vi. Vi spiller som Liverpool. Høyt press hvis vi orker. Dreper kontringsrommet på corner. Sørger for at laget beveger seg samlet – som en enhet. Opp og ned. Starter med en trygg oppstilling, så varierer vi med byttene. Jobber du ikke, eller glemmer å følge planen, byttes du ut. Selv om du er best. Er du ikke lagspiller, har vi andre som vil spille. Alle vet hva som må til for å byttes inn igjen. Slik skal vi kjempe mot lag som på papiret er bedre. Ingen skal være bedre som lag.

For at laget og spillerne skal kunne være den beste utgaven av seg selv, må forutsetningene for å yte være tilstede. Spillere som kjenner spillemønsteret har et utgangspunkt for å kommunisere både i form av bevegelser og ord. Trenere uten en idé om hvordan laget skal spille, gir ikke laget noe å samle seg om, kommunisere rundt og justere seg ut fra. Blant støtteapparatet til topptrenere nevnes en tydelig filosofi som en forutsetning for å vite hva treneren ønsker seg og gjennom det jobbe med presisjon. Det samme kan en tenke gjelder for spillere. Er oppgaven klar, er det dessuten lettere å forstå handlingene til treneren underveis. Fortsetter du for eksempel å spille ego når planen er å slå på lagkamerater på gode løp, vet du hvorfor du byttes av. Du skjerper deg uten å måtte ha det forklart på nytt, i alle fall hvis du vil ha mer spilletid. Å følge opp «lag-avtalen» er treners ufravikelige oppgave. I alle fall hvis målet er å holde laget samlet, beholde respekten hos spillerne og for at laget skal bli den beste utgaven av seg selv.

Hvordan kan en så utvikle en god lag-avtale: Timingen er gjerne god i løpet av sesongoppkjøringa, og det kan være smart å involvere spillerne i prosessen. Fra tolvårsalderen skal det ikke noe i veien for at spillerne setter sine egne rammer så lenge treneren styrer prosessen. Hva er bra med dette laget? Hva kommer det av? Hvordan trives dere med på ha det på trening? Hvilke forventninger skal vi ha til hverandre i kamp? Hvordan forholder vi oss til treneren?

Nedenfor ser du et eksempel på hvordan en slik avtale med involvering av spillerne kan bli seende ut. Som en mal til å lede etter er et slikt rammeverk fantastisk. Enighet ved signatur. Skal den fungere forutsettes at avtalen følges opp. Er treners oppfølging tilfeldig, får avtalen ingen effekt og du taper respekt hos spillerne. De vil spørre seg om hva som er vitsen med avtalen, og de vil neppe legge mye i slike prosesser i framtiden. Følges den derimot opp nøyaktig og kontinuerlig, vil rammeverket gjelde og du vinner respekt ved å følge den opp. Bryter spillerne med avtalen, kan du spørre dem: «Er dere uenige med dere selv? Skal vi kjøre prosessen på nytt?». Det får spillerne på sporet igjen. De ønsker sjelden en ny prosess ettersom det er litt «styr» med det og at de allerede har fått den avtalen de ønsker seg. Beveger du som trener deg utenfor avtalen, vil du bli sett på som inkonsekvent. Spillerne vil bli usikre på hvor de har deg. Spillerne trenger å vite hvem du er og hva du står for, og nettopp det viser du ved å følge planen. Klart og tydelig, og trygt.

Avtale

Fig. 1: Eksempel på hvordan en avtale mellom spillere og trenere/lagleder kan se ut.

Å differensiere feedback

Jeg har allerede nevnt at å stadig forklare hva spillerne skal gjøre ikke er hensiktsmessig for å spillernes bevissthet rundt eget spill. Dessverre er det mer regelen enn unntaket at det skjer. Et annet område det stadig syndes på er måten tilbakemeldinger gis på. «Bra!» «Hva driver du med?!». Utgangspunktet er at spillerne som regel skjønner selv når de gjør noe bra eller når de gjør feil. Kommentarer på det de allerede forstår er ikke nyttig for utvikling. En trener som sier bra til «alt» mister dessuten effekten sin. En trener som poengterer feil som spilleren allerede kjenner på er til irritasjon. En god trener kjenner spillerne såpass godt at han eller hun vet hvor spillerne er i utviklingsløpet. Ferdigheter som spilleren allerede har på repertoaret er uinteressante når en jobber med utvikling. Det som er interessant er å jobbe med det som ikke «sitter» ennå. Det kan være å time en gjennombruddspasning, eller løpet, eller å unngå og «rushe» i forsvar. Hver og en jobber med ulike ting ut fra hvor de står. Trenerens oppgave er å dytte spillerne ut i ubehaget med å la de forsøke på noe de ikke allerede mestrer. Når du ser at utøveren prøver på akkurat det, skryter du: «Det er bedre timing», «godt løp, synd du ikke fikk ballen», «herlig, der rushet du ikke ut! Fortsett sånn». Spillerne vil fortsette å jobbe med det treneren backer opp under, og det gir mening når en jobber med nye ting. Tilbakemeldingene følger med andre ord spillernes utvikling. Metodikken med å jobbe ulikt med spillere ut fra at utvikler seg forskjellig og jobber med ulike elementer, kalles for pedagogisk differensiering. Den gir ingen fred hverken for spiller eller trener. Straks spilleren mestrer en ny ting, vil neste utfordring være i fokus. Ferdigheter som er innlærte kommenteres ikke, ettersom utøveren allerede kjenner fasiten. Det er den neste som er viktig og riktig å jobbe med.